Vesterålnytt

Nytt fra Vesterålen

Tanker om overgrep

Innlegg fra Kamilla Fossem, Sortland:
– Sitter og tenker. Tenker på det som står i avisen. Om overgrep. Om historien til Vårin Sørmeland. Om den lille jenta som ble seksuelt misbrukt av sin far og bestefar. Om de rundt som visste, men som likevel ikke gjorde noe. Tenker på hvor mange som opplever det samme, og om det er mange rundt som ikke gjør noe. Skjønner de rundt hva som skjer? Hvordan kan man vite, skjønne? Hvordan kan man kjenne igjen tegn på overgrep?
– Sitter og tenker. Tenker på om jeg har møtt barn som har blitt misbrukt, om jeg burde ha skjønt, burde ha sagt noe. Tenker på historiene jeg har hørt. Om jenta i barnehagen som nektet å spise frukt. Det var da rart, tenkte kanskje de ansatte. Hun ene spurte iallefall jenta hvorfor hun ikke ville ha frukt. Jo, det var fordi faren sa at tissen hans smakte frukt, og det likte ikke jenta. Om jenta som kom hjem fra skogen med buksa full av blad og gjørme. Moren som spurte hva i all verden hun hadde gjort. Men hun hadde jo ikke gjort noe. Det var en annen som hadde gjort noe. En annen som hadde dratt ned buksa og puttet din tiss i hennes tiss. Om den lille gutten som ikke ville la moren vaske tissen hans, fordi når faren hans gjorde det, gjorde han det opp og ned lenge og det var vondt.
– Sitter og tenker. Og jeg får vondt. Helsesøstra som oppdaget babyen med et totalls ribbensbrudd. DarkRoom-saken med grove seksuelle overgrep mot barn. Med planlegging av overgrep mot barn som ikke er født enda. Det blir heldigvis oppdaget. Men listen er lang. Og mørkelisten er kanskje like lang? Det strammer seg i brystet. Det rynker seg på nesa. Kvalme. Håpløshet. Tristhet.  Sinne.
– Sitter og tenker. Kunne jeg gjort noe? Kan vi gjøre noe? For alle gutter og jenter som ikke vil spise frukt og vaske tissen. Vi kan alle gjøre noe. Vi kan alle gjøre en forskjell. Den lille telefonen, den lille samtalen, kan bety alt for disse guttene og jentene. Vi må tørre å se, tørre og spørre, tørre å si fra.
– Sitter og tenker. Kanskje kunne jeg gjort en forskjell for noen. Kanskje var det noen jeg ikke så, ikke spurte. Sitter og tenker. Tenker at det ikke er for sent. At det ikke nytter å tenke tilbake, men at det nytter å starte nå.
Kamilla Fossem
Sortland