Takker for støtte med konsert
Musikklinja ved Sortland videregående skole var truet med nedlegging, men fikk fortsette etter iherdig lokal innsats. Nå vil elevene holde konsert som avslutning på skoleåret.
På bildet er vi Stella Meier, Madeleine Budde, Ingeborg Elide Dahl Christensen, Hanna Akselsen, Sandrine Marstein, Julie Strøm-Kristiansen og Øyvind Stafseth Hveding.
Dette er en kronikk skrevet av 3. klasse på Musikklinja ved Sortland VGS:
Dere reddet mer enn en førsteklasse på musikklinja.
Våren 2022 ville Nordland fylkeskommune å legge ned førsteklasse på musikklinja ved Sortland videregående skole.
For få søkere, sa de.
Selv om de visste godt at det skyldtes pandemien. Selv om de visste at det mest sannsynlig ville komme fulltallige klasser året etter.
Vi var den klassen som skulle strykes ut av budsjettet.
De sa det var fornuftig å kutte i et stramt budsjett. En klasse, noen lærertimer – bare en justering i systemet.
Det ville ikke få noen store konsekvenser, sa de.
For oss ville det ha fått store konsekvenser.
Ikke bare hadde vi flyttet vekk fra regionen for å gå på skole, men vi hadde neppe kommet tilbake til et fylke som bare så oss som en strek i regninga.
Ikke bare hadde vi mistet en mulighet til å dyrke vår musikkinteresse, få vitnemål hjemme i regionen, men vi hadde mistet et sted å høre til.
Et sted hvor vi får lov til å være oss selv, være kreative, og kjenne på mestring.
Hadde vi blitt lagt ned, hadde vi ikke bare mistet et tilbud – vi hadde mistet et fellesskap.
Kanskje vi hadde blitt en del av den store tabellen med utenforskap som alle er så redde for?
Med oss ville også lærerne våre forlatt regionen.
Lærere som ikke bare underviser, men som bærer kulturlivet i Vesterålen på skuldrene sine.
De dirigerer kor og korps, underviser på kulturskolen, og drar i gang konserter og festivaler.
Våre lærere er ofte limet i kulturlivet i Vesterålen – fjerner du dem, rakner mer enn en skolehverdag.
Kultur er nemlig ikke isolerte tilbud. Det er dominobrikker.
Tar du ett, faller flere. Én lærer forsvinner. Så mister et barn sin dirigent. Et band mister sin bassist. En ungdom mister sin scene.
Og til slutt blir det stille. Stille gater er ikke medisinen for å beholde ungdom i regionen.
Det går nemlig an å spare seg til frafløtting. Men heldigvis skjedde det ikke.
For dere sa ifra.
Foreldre, naboer, gamle elever, unge musikere og vanlige folk – dere reiste dere og sa: Dette betyr noe.
Og fordi dere gjorde det, fikk vi lov til å bli i regionen i tre år. Fortsette. Fullføre. Drømme.
Vi har satt opp musikaler, hatt konserter i Stormen i Bodø, russerevy og vi har underholdt på flere fylkesting.
Vi har deltatt på Rock mot Rus. Vi har spilt på Dagskift. Vi har satt opp to konserter helt på egenhånd.
For dette handler ikke bare om én klasse på videregående.
Vi er påminnelsen om hva som kan skje om dere prioriterer unge i regionen.
Denne kronikken handler om alle de som kommer etter oss.
Det handler om barna i barnehagen som plutselig oppdager rytmen i en tromme.
Eller fellesskapet i et lite musikkprosjekt. Eller gleden i å stå foran andre og få applaus – selv om man er sjenert.
For utenforskap starter ikke plutselig på videregående.
Det begynner tidlig. Ofte helt i det stille.
Så hvis dere voksne blir frista til å kutte “rare småting for barnehageunger” – kanskje en liten musikkstund, en kreativ ettermiddag, en tur til kulturskolen – da kutter dere kanskje også muligheten for at et barn finner sitt fellesskap slik vi har gjort.
Og barn som aldri finner det fellesskapet, blir ungdommer som aldri føler seg hjemme.
Ikke i klasserommet. Ikke i kroppen sin. Ikke i byen sin.
Vi har fått bruke tre år av livet vårt på å spille musikk, lære samtidsmusikk (som er veldig vanskelig), og matematikk (som er enda verre).
Nå er vi kommet til slutten av musikklinja. Vår siste konsert.
Den vil vi gi tilbake til dere som reddet klassen vår.
Snart skal vi gå hver for oss. Bli jurist. Sykepleier. Gå på folkehøyskole.
Hvem vet, men den 7. mai står vi på scenen i Kulturfabrikken med konserten “End of the Line”.
En konsert som ikke hadde eksistert hvis dere hadde latt fylket stryke oss ut med et pennestrøk. Det som kunne vært en sluttscene, ble vårt startskudd.
- Takk for at dere reddet oss.
- Takk for at dere så hva som sto på spill.
- Dette handler om noe større enn oss.
Dette handler om at dere voksne så forbi budsjettet – og så den virkelige, store matematikken.
Kom på konserten vår 7. mai på Kulturfabrikken i Sortland.
Alt vi har lært, skal vi gi tilbake til dere.
Stella Meier, Madeleine Budde, Ingeborg Elide Dahl Christensen, Hanna Akselsen, Sandrine Marstein, Julie Strøm-Kristiansen, Øyvind Stafseth Hveding.