Vi trenger større kommuner

Tidligere kommunedirektør i Andøy, Andreas Jordell, mener økonomien i kommunene styres politisk og at det nå er sterkt behov for større kommuner. Les hans kronikk videre her.

Andreas Jordell, tidligere kommunedirektør (arkivfoto: G. B. Nilsen/Andøy kommune).

Kommunekollapsen skyldes ikke økonomisk krise, men politisk unnlatelse.

Et system bygget for å stå stille koster dyrt – for kommunene, for demokratiet og for neste generasjon.

Tone Sofie Aglen i NRK kaller det en kommunekollaps.

Ordfører Sture Pedersen roper «Mayday, mayday».

Som tidligere kommunedirektør har jeg kjent hvor hardt virkeligheten treffer – og hvor dysfunksjonelt systemet er.

Dagens fallerte kommunestruktur er denne generasjonens stortingspolitikeres største unnlatelsessynd.

Anbefalingen fra Generalist-kommuneutvalget om færre og sterkere kommuner ble avvist av daværende Sp-statsråd Sigbjørn Gjelsvik.

Der Aglen beskriver symptomene og Pedersen roper etter mer penger, ser jeg et mer fundamentalt problem, nemlig systemer og strukturer som ikke har tålt tidens tann.

Norge har tre ganger så mange kommuner som vi burde hatt.

Hver av dem prøver å løse de samme oppgavene – turnusplanlegging, spesialundervisning, økonomistyring – med stadig færre folk.

Selv ressurssterke kommuner sliter med å holde hodet over vannet.

Dagens kommunestruktur gir svak lokalpolitisk styring.

En ledende ekspert i kommuneøkonomi sa det rett ut da han besøkte Andøy kommunestyre: Dere mangler ikke inntekter – dere er dårlig styrt.

Ordføreren kvitterte symptomatisk med å ville skyve på problemet.

Aggregert opp er de menneskelige og økonomiske kostnadene enorme.

Skole er et av mange eksempler.

Stortinget skyver ansvaret for nødvendige demografiske tilpasninger av Norges skolestruktur til kommunestyrer som er økonomisk og følelsesmessig handlingslammet.

Berøringsangsten øker i takt med forgubbing og fraflytting.

Bø kommune, der Pedersen er ordfører, står i et økonomisk uføre.

Kommunen har tre barneskoler med totalt 150 elever innenfor 20 minutters kjøreavstand.

En utredning til en halv million kroner konkluderte med behov for konsolidering.

Kommunestyret svarte med å bestille en ny vurdering, til én million kroner.

I samme kommune ble en sak om Nordsjø-turnus for leger løftet helt opp til kommunestyret.

Ordningen gir bedre kvalitet og sparer tre millioner kroner i året.

I Andøy tok lederen for legetjenesten tilsvarende beslutning for tre år siden, som en naturlig del av sitt faglige og økonomiske ansvar.

I Bø ble beslutningen utsatt først en gang, deretter foreslått utsatt enda en gang.

Eksemplene fra Bø sier mye om en styringsstruktur som har spilt fallitt.

I andre enden sitter staten som curlingforelder.

Når kommuner havner i uføre, slettes gjelda i bytte mot sammenslåing – som i Moskenes.

De som venter lenge nok, blir reddet. Handlingslammelse belønnes.

Vi tror vi beskytter distriktene.

I realiteten akselererer vi fraflyttingen, svekker tilliten til lokaldemokratiet og skyver regningen til neste generasjon.

Dette er konsekvensene av grenseløs kommunal autonomi og fravær av ansvar – både i stat og kommune.

Jeg har dyp respekt for innsatsen som legges ned av ansatte i norske kommuner.

Men systemet svikter dem som prøver å gjøre det rette.

Kommunene knekker ikke av for lite penger, men av et system som gjør det tryggere å stå stille enn å bevege seg.

Vi trenger større, mer robuste kommuner – for å redde både lokaldemokratiet og distriktene.

• Andreas Jordell