Vannavtalen er helt i orden

Advokat Oddmund Enoksen har sett gjennom rapporten om Sortlands vannavtale med Holmøy Maritime. Han mener avtalen er helt OK og innenfor både lover og forskrifter på området.

Advokat Oddmund Enoksen har vurdert vannavtale i Sortland (arkivfoto: VNY/privat).

Dette er en kronikk av advokat Oddmund Enoksen, som er skrevet på bakgrunn av oppslag i media og politisk drøfting omkring en avtale som er inngått mellom Sortland kommune og Holmøy Maritime AS, for levering av «råvann» fra Lilandsvannet:

Av Oddmund Enoksen, advokat

Avtalen mellom Sortland kommune og Holmøy Maritime AS om gebyr for råvatn til Holmøys lakseslakteri «er i strid med lov og forskrifter».

Det er konklusjonen i ei utredning som advokatfirmaet Elden har gjort for Sortland kommune og som formannskapet ble orientert om den 16. januar.

Jeg har lest utredninga så langt denne ikke er unntatt offentlighet.

Jeg meiner at konklusjonene i utredninga er gale.

Avtalen er verken lov- eller forskriftsstridig.

Det er derfor verken grunnlag for eller nødvendig for kommunen å starte en prosess med sikte på å få endra innholdet i avtalen.

Kommunen har etter mi vurdering kasta penger ut av vinduet på et unødvendig advokatoppdrag.

Advokatfirmaet Elden meiner det er i strid med vass- og avløpsanleggslovas § 1 at Holmøy er eier av stikkledninga og renseanlegget som er meint å forsyne lakseslakteriet med vatn.

Dette fordi nevnte § angir at vass- og avløpsanlegg skal være eid av kommunen.

Elden legger til grunn at ei stikkledning som er kobla til et renseanlegg, er å anse som et vass- og avløpsanlegg, og da særlig fordi stikkledninga og renseanlegget inngår i kommunens ordinære beredskap.

Hva som er et «vass- og avløpsanlegg» er definert i lova.

Det er «hovudleidningar for vatn og avløp, pumpestasjonar, høgdebasseng, anlegg for handtering og reinsing av vatn og avløp m.m.»

Ei stikkledning er ingen hovedledning.

Det er følgelig ingen krav om at ei slik ledning må være eid av kommunen.

Det erkjenner også Elden.

Men fordi stikkledninga er kobla til et renseanlegg og et renseanlegg må kontrolleres, ender likevel Elden opp med å anta at verken stikkledning eller renseanlegg kan være eid av Holmøy.

Som et tilleggsargument vektlegges det at ledninga og renseanlegget inngår i kommunens ordinære beredskap.

Elden har her sett bort i fra at det uttrykkelig framgår av lovens forarbeider at den konkrete grensedragninga mellom kommunale ledninger/anlegg og private ledninger/anlegg er det opp til kommunen sjøl å foreta.

I lovproposisjonen som ligger til grunn for loven er det sagt følgende om dette (mi utheving):

«Den fysiske grensen for kommunens eierskap til ledningsnettet er i lovteksten avgrenset positivt til å omfatte «hovudleidningar».

Det fremgår av merknadene til bestemmelsen at dette ikke omfatter private ledninger (stikkledninger).

Grensen mellom kommunale og private ledninger må trekkes også etter annet regelverk, bl.a plan- og bygningsloven og forurensningsloven.

Den konkrete grensedragningen gjøres av den enkelte kommune, normalt gjennom avtaler med abonnentene.»

I dette tilfelle har kommunen gjort ei slik grensedragning som kommunen skal gjøre.

Og det er gjort på den måten som forarbeidene har gitt anvisning på: Gjennom avtale.

Og det så vel i utbyggingsavtalen som kommunestyret vedtok i juni 2022 som i avtalen fra desember samme år om gebyr for råvatn.

Elden ser ikke ut til å ha skjønt at renseanlegget som Holmøy har bygd og bekosta, ikke er et alminnelig renseanlegg for kommunal vassforsyning.

Det er et renseanlegg prosjektert for og tilpassa lakseslakteriets behov.

Et anlegg som er etablert i direkte tilknytning til slakteriet.

Eller som det er beskrevet i kommunedirektørens saksframlegg fra 2022 i sak om utbyggingsavtale med Holmøy:

«Utbygger skal etablere privat renseanlegg inne på området, for å rense vann til eget forbruk.»

Det er også feil når Elden har antatt at stikkledninga med tilknytta renseanlegg var meint å inngå i kommunens «ordinære» beredskap.

Det handla i stedet om at det åpna seg en mulighet for en tilleggsberedskap gjennom et samarbeid med en privat næringsaktør.

Det vitner også om manglende faktisk kunnskap når Elden framstiller det som om kontrollen av renseanlegget og vatnet skulle bli dårligere i regi av Holmøy enn om kommunen var kontrollør.

I virkeligheten er det motsatt. Mens kommunen skal ha hatt en praksis med kontroll et par ganger i uka, er Holmøy avhengig av å ha en løpende kontroll.

De kontrollhensyn som måtte ligge til grunn for loven om vass- og avløpsanlegg blir således langt bedre ivaretatt ved at Holmøy eier og drifter stikkledning og renseanlegg enn om dette skulle ivaretas av kommunen sjøl.

Og da vil det ikke være noe grunnlag for å la mangel på kommunal kontroll trekke i retning av at stikkledning og renseanlegg ikke kan være eid av Holmøy.

Elden meiner at det det er i strid både med sentral og lokal forskrift når gebyret i avtalen er fastsatt under hensyntaken til kostnader for Holmøy og ikke med grunnlag i lavere kostnader for kommunen.

Her synes Elden å ha oversett at kostnader for Holmøy og lavere kostnader for kommunen bare er to sider av samme sak.

Kommunen får lavere kostnader i den utstrekning Holmøy finansierer ledningsnett og øvrig anlegg som alternativt kommunen sjøl måtte ha dekket.

Hvis det legges til grunn at Holmøy og kommunen er like effektive i bygging av ledningsnett og øvrig anlegg, så vil ei krone i lavere kostnader for kommunen korrespondere med ei krone i kostnader for Holmøy.

Det er dette enkle faktum som ligger til grunn for gebyravtalen.

I virkeligheten har det i dette tilfelle vist seg i praksis at Holmøy har vært meir effektiv enn kommunen.

Mens Holmøy har klart å bygge det de skal bygge i samsvar med budsjett, har kommunens budsjett for egen del av utbygginga sprukket så det holder.

Det er bare en del av utredninga fra Elden som er offentlig.

Om og når den sladda delen måtte bli kjent, vil det være på sin plass å gjøre ei nærmere vurdering av denne delen av utredninga.

  • Oddmund Enoksen, advokat