Saken er mer et symptom

Rådmannsaken er symptomet, men sykdommen ligger dypere. Det skriver Sigrid Randers-Pehrson (SV) i en meningsartikkel etter avskjeden til kommunedirektøren i Sortland.

Lokalpolitiker for SV, Sigrid Randers-Pehrson (foto: privat).

Sortland kommune har hatt noen meget ubehagelige uker etter at KomRev NORD oppdaget uregelmessigheter i kommunedirektørens tilbakebetalingskrav.

Etter konsultasjon med advokater, flere nye møter i det opprinnelige ansettelsesutvalget, uttalt mistillit fra fagsjefene, kommunestyremøter unntatt offentlighet, samt en hel del avisskriverier – både journalistenes, og de ulike partienes meningsytringer – så er saken nå konkludert og kommunen kan endelig løfte hodet, se framover og finne en ny kommunedirektør.

Eller kan vi det? Er det så enkelt?

For meg og min gruppe, som sitter i mindretall i kommunestyret, er ikke «rådmannsaken» unik.

Jeg har vært fast medlem i kommunestyret i en periode for mange år siden, samt i 3 år etter siste valg, men jeg har også vært vara i flere år.

Og den erfaringen er nyttig når jeg nå gjør meg tanker om hvordan prosesser og prosedyrer føres i Sortland.

I den perioden vi nå er inne i har det foregått en tydelig endring av demokratiske praksiser, og dessverre ikke til det bedre.

Allerede ved ansettelsen av den nå avgåtte kommunedirektøren ble det klart at metoden var ny: fagforeningenes representant i ansettelsesutvalget gikk ut av forhandlingene og slo fast at det ikke var noe poeng i å bli med videre, hun ble allikevel ikke hørt.

Mindretallet i utvalget, Tove Mette Bjørkmo, tok dissens.

Og kommunestyrets representanter ble nærmest overrumplet da selve ansettelsen skulle vedtas.

De reagerte på at de selv måtte sitte og google fram informasjon om personen som var innstilt – inkludert informasjon om tidligere domfellelser og konflikt med tidligere arbeidsgivere.

Dette var ståa for kommunestyrerepresentanter som altså skulle vedta ansettelse av kommunens øverste leder: tilbakeholdelse av informasjon, overkjøring av tillitsmannsapparatet og uenighet om dette virkelig kan være rett person for jobben!

Og følelsen av å bli ført bak lyset var komplett da samme kommunestyre kort tid etter skulle revidere en tekst i kommunens forskrifter, der man ville slette en passasje om at frynsegoder og andre ekstraordinære avtaler som var del av en ansettelse skulle fremlegges formannskapet først…

Nå er denne ordlyden slettet, men det skjedde i etterkant av at formannskapet nettopp IKKE hadde fått info om den nye kommunedirektørens frynsegoder!

Så nå er i alle fall stigen trukket opp: den neste kan også skaffe seg tilsvarende avtaler uten noe innsyn!

Og slik har det fortsatt i årene som fulgte.

Åpenheten mangler, flertallet har notorisk «dårlig tid» og vil ikke la prosesser gå sin nødvendige gang, saker presenteres som prekære og forlanges avgjort umiddelbart, samt mer tilbakeholdelse av informasjon og rene overraskelse som dukker opp i selve kommunestyremøtet – minutter før et vedtak skal gjøres.

Det åpenbare eksempelet er saken om Kulturfabrikken KF, som allerede hadde en prosess i gang med evaluering og utredning etter 10 års drift: skal det fortsette i form av et KF (kommunalt foretak) eller gå inn i kommunens øvrige drift som en av mange kommunale enheter.

Arbeidet var i gang, det var grundig og ryddig, men posisjonen ville ikke vente på konklusjonen, og banket igjennom et vedtak på sviktende grunnlag, uten ansattes medvirkning og over hodet på dem som utredet – fire måneder før prosessen ville ha blitt avsluttet!

Et tilsvarende blinkskudd var da formannskapet i februar ble hasteinnkalt til et ekstraordinært møte, for å behandle én sak, to virkedager etter forrige formannskapsmøte.

Saken var etter sigende var så akutt at den ikke kunne vente på den ordinære møteplanen.

Og hva besto den i? En fullstendig umoden detaljregulering av Strand næringsområde som visstnok var brennende prekær – selv når administrasjonen slo fast i sin saksbehandling at «Byplanen stiller et tydelig rekkefølgekrav om at [dette området] skal utvikles sist dersom andre næringsarealer finnes tilgjengelige.»

Altså et heftig bukkesprang over kommunens egne, vedtatte planer! Og nok en gang en frisk overraskelse for alle andre en dem som deltar i flertallets gruppemøter.

Av andre overraskelser vi har fått kastet på oss er også forslag fra flertallet om å skulle selge en aksjepost for å dekke utgifter.

Også presentert midt i kommunestyret, igjen uten at noen kunne forberede seg – eksempelvis ved å ta rede på hvor mye denne aksjeposten (i et energiselskap) innbringer kommunen årlig, og følgelig hva vi vil tape på å selge den.

Med fare for at de fleste leserne har ramla av lasset nå, skal jeg ikke supplere med flere eksempler. Bare med et hjertesukk:

Jeg er forberedt på å bli nedstemt. Men å bli nedstemt er noe annet enn å føle at man blir ftatt ved nesen.

Alle som driver i politikk aksepterer at når deres argumenter ikke når fram til et flertall, så taper de saken.

Det jeg ikke er forberedt på i politisk arbeid, er at opplysninger blir tilbakeholdt – for hva skal man mene om noe man aldri har hørt om?

Skal man google seg fram til pletter på rullebladet når en ny ansettelse gjøres, eller er det lurere å spille med åpne kort fra start?

Posisjonen har ikke bruk for å operere i gråsonen for å vedta det de vil. Så hvorfor tåkelegge prosesser og overrumple opposisjonen?

Er posisjonen så redd for debatt? Er den interne støtten til politikken så skjør at man frykter egne representanter skal snu hvis offentligheten får tid til å se på ting før de vedtas? Og hva gjør denne metodikken med samarbeidsklimaet?

Å ha et godt samarbeidsklima blir ofte beskrevet som at folk snakker pent til hverandre og ikke bruker stygge ord.

Men samarbeid er så mye mer, og det arbeidet som skal sikre gode beslutninger i dette vårt nærmeste demokratiske organ, er best tjent med åpenhet, synlighet, grundighet og redelighet:

Vi skal ikke ha en arbeidsform som gir Sortlands innbyggere dårligere demokratiske vilkår, og dermed dårligere vedtak.

Poenget med demokratiet er åpne diskusjoner, gode prosesser og full åpenhet. Alt sammen skal bidra til at vedtakene blir så solide og langsiktige som mulig.

I kjølvannet av rådmannsaken, kulturfabrikksaken, amputerte budsjettdebatter der kun 45 minutter blir satt av til selve behandlingen, og en hel del andre eksempler på dårlige prosesser, så trenger vi nå en dypere opprydning.

De ansatte i kommunen har rett til å føle på trygghet, forutsigbarhet og gjensidig tillit. Innbyggerne har krav på å vite, uttale seg, og i neste tur kunne påvirke sine folkevalgte.

De folkevalgte har krav på å kjenne sakenes detaljer og vite at de gjør vedtak på riktig grunnlag, det skal ikke backfire to år etter og kanskje ende med rettssak mot kommunen.

Slik det har vært i den inneværende perioden, føler jeg verken som folkevalgt eller innbygger at dette er oppfylt, og fra de ansatte har vi også fått vite, i aviser og i annen form; at heller ikke de har det.

Jeg etterlyser derfor en oppvask som kan gjenoppbygge tilliten og restarte vår respekt for prosessene – med den tiden de skal ta, og den åpenheten de skal ha.

Sigrid Randers-Pehrson
Kommunestyremedlem/ formannskapsmedlem, SV