Frislipp på havets arealer?

Hvem skal styre forvaltningen av havområdene utenfor Norge? Skal havvind, romfart og militære formål vinne frem, på bekostning av fiskeri, spør Bjørnar Nicolaisen i en ytring her.

Bjørnar Nicolaisen fra Andøya stiller spørsmål om forvaltning av havet (foto: Forsvaret/Ola Bjerrang).

Da regjeringen Stoltenberg på begynnelsen av 2000-tallet lot oljeselskapene få invadere fiskefeltene i Lofoten, Vesterålen og Senja med oljeletinger, førte massive protester i media til at planene om oljeutvinning her etter hvert ble skrinlagt.

Debatt-innlegg:

Bjørnar Nicolaisen

I et slags vakuum har det som et resultat av påtrykk – oftest fra sør – senere dukket opp diverse konferanser med felles mål om flere arbeidsplasser og større verdiskapning her nord. Nærmest for enhver pris.

Årets Lofotkonferanse med introen «Bærekraft og beredskap – to sider av samme sak» er et eksempel på det.

Beredskap handler om å stå rustet når det uforutsette skjer og bærekraft handler om å sikre natur, mennesker og næringer for framtida, slår man innledningsvis fast.

Med dette bakteppet inviterer man inn NHO, fylkeskommunen, en kunnskapspark, flere oppdrettsselskaper og spinnoffs til dette, et kraftselskap, diverse politikere og Fornybar Norge som promoterer forhatte vindturbiner.

Men alle har sin politiske agenda med i ryggsekken og noe de skal selge inn.

Mål om vekst har førsteprioritet og autoriteter og ulike interesseorganisasjoner inviteres stadig hit hvor de får lansere sine tanker om framtidig industri for oss – og med påfølgende økt energibehov – uten å måtte fortelle om de mange og foreløpig udokumenterte negative konsekvensene som måtte følge med på lasset.

Mange her nord har nok svevet i en slags villfarelse om at våre myndigheter har latt seg oppgradere med nye kunnskaper om sårbare naturressurser, kystnæringer og bosetninger, men neida – her skal det peises på som aldri før!

Nye industrier som vindkraft på hav og land, masseturisme, datasentre, bitcoin-utvinninger, raketteventyr og ulike typer forsvarsaktiviteter lanseres på løpende bånd.

Og skrekkens eksempel er NATO-øvelser hvor utenlandske marine fartøyer invaderer havområdene i Vesterålen og Troms midt i skreifisket mens matberedskapslageret vårt – fisken – skremmes bort av deres kraftige sonarer.

Fellesnevneren er nok en gang at ingen er villige til å innrømme de mange negative konsekvensene nye næringer oftest påfører oss.

Og mangelen på kunnskaper om lokale verdiskapninger og sårbar natur er skrikende. Få tør å stå opp mot de mektige aktørene som står bak.

Påtrykket er nå blitt så massivt at mange oppgående kystboere med føttene godt plantet i sanden innser at det mest fornuftige og mest framtidsvennlige vi her og nå kan gjøre er å forsøke og bygge barrierer mot de mest halsbrekkende forslagene som kommer på bordet.

For ofte er de nye idéene lite gjennomtenkte og med åpenbart tvilsomme konsekvensanalyser vedheftet.

Dette gjør at vi er i ferd med å bli immune mot høytflyvende tanker uten rot i den virkeligheten vi lever i her oppe i nord.

Mål og intensjoner med denne typen konferanser kan sikkert være både gode og edle, men helt vanlige og godt jordede kystboere i nord er rett og slett blitt luta lei av vyer om framtida som føles tredd ned over hodene våre.

For de mange negative konsekvensene som det oftest ikke informeres om er det vi som smertelig må erfare og leve med i all ettertid.

Med disse erfaringene i folkeminnet er det vokst fram legitimitet og en slags forståelse for at det er nødvendig å stanse flere av de såkalte nye næringene før de får gjort ytterligere skade på allerede etablerte og bærekraftige verdiskapninger. Og naturen.

For det ligger faktisk muligheter både for ei lys framtid og for redusert risiko for gale beslutninger i å redusere ambisjonsnivået og påtrykk for nye næringer.

Og det er først og fremst slike muligheter vi må forstå og akseptere verdien av før vi i det hele tatt vurderer å la nye aktiviteter albue seg inn i vår sårbare og livgivende natur.

• Bjørnar Nicolaisen
• nestleder i Folkeaksjonen Leve Havet