Politiets håndtering av kriser
Hvem gjør hva og hva er politiets rolle under akutte kriser? Det skriver politiinspektør Tor Håvard Bentzen om i denne kronikken, med spesielt henblikk på bussulykken i Raftsundet nylig.
Politiinspektør Tor Håvard Bentzen (arkivfoto: Politiet)
Torsdag 26.12.24 skjedde den tragisk bussulykken på E 10 (Lofast) ved Åsvatnet, hvor tre mennesker mistet livet.
Våre tanker går først og fremt til de pårørende og involverte som i lang tid vil være preget av ulykken.
Dette var en hendelse som også kan benevnes som storulykke, altså en krise som kommer brått og som må håndteres raskt.
- Kronikk av
- Tor Håvard Bentzen
- Politiinspektør
- GDE leder Lofoten og Vesterålen
En krise kan ha flere definisjoner og kan komme langsomt som eksempelvis en pandemi, men den kan komme svært raskt eller hurtig som bussulykken.
Hurtigkommende kriser stiller ekstreme krav til god krisehåndtering, noe jeg kommer tilbake til senere.
Kort oppsummert er krise noe uønsket, uventet og utenkelig som kan ha uheldige konsekvenser.
Krisen kan ha forskjellig frekvens, årsak, konsekvens, utbredelse og alvorlighetsgrad (Boin, 2009, James et al., 2011).
Fellestrekkene er at kriser oppstår når viktige verdier som liv, helse, helbred og miljø rammes.
En av politiets viktige roller i det brede samfunnsoppdraget politi har, er krisehåndtering.
Hensikten i håndtering er å bringe krisen tilbake til normalsituasjon så snart som mulig.
Dette følger av Politiloven §27- som sier at politiet skal iverksette og organisere redningsinnsats der mennesker liv eller helse er truet.
I ulykkes- og katastrofesituasjoner skal politiet iverksette tiltak som er nødvendige for å avverge fare eller begrense skade.
Politiet skal koordinere, lede og organisere hjelpeinnsatsen.
I krisens initialfase stiller Politiets innsatsledere i en svært krevende situasjon.
Mange meldinger/telefoner kommer inn til politiets operasjonssentral samtidig og det å være forberedt til håndtering sammen med andre nødetater, frivillig og andre som vil hjelpe utfordrer hele tiden.
I dette blir relasjoner, kunnskap, fagmetodikk og samvirke sentrale begreper. Det er i rolige tider vi må bygge gode samvirkerelasjoner.
Beredskapsprinsipp
Innenfor beredskapshåndtering er det fire sentrale prinsipper som skal etterleves.
Ansvarsprinsippet sier at den organisasjon som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon, også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for å håndtere ekstraordinære hendelser på området.
Ansvarlig instans må ta stilling til hva som er akseptabel risiko.
Likhetsprinsippet sier den organisasjon man opererer med under kriser, i utgangspunktet skal være mest mulig lik den organisasjon man har til daglig.
Nærhetsprinsippet sier at kriser skal organisatorisk håndteres på lavest mulig nivå og samvirkeprinsippet sier myndigheter, virksomheter og etater har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.
Disse 4 prinsippene skal etterleves så langt det er mulig av alle nødetater som jobber i kriser.
Det å gå fra normal drift til krisehåndtering er krevende mental omstilling. Det krever trening.
Tid, ressurser og situasjonsforståelse
Når en større ekstraordinær krise eller uønsket hendelser oppstår vil kravet til rask respons være avgjørende.
Det handler om grunnleggende beredskap uavhengig av hvor hendelsen skjer.
Tiden mest av alt for å skadebegrensende og redde liv, helse, helbred og viktige samfunnsverdier.
Ressursene må være tilgjengelige og gripbar.
Ved bussulykken vil politiet berømme innsatsen til de frivillige som passerte forbi ulykkesstedet og som tok aktivt del i redningsarbeidet/skadebegrensningen.
God krisehåndtering fordrer god bemanning og rask respons. Det fordrer initiativ og samvirke fra første stund.
De frivillige utgjorde virkelig en forskjell i krisehåndteringen.
For politiet er det mest avgjørende i en innledende initialfase av en krise å skaffe god situasjonsforståelse.
Ved alle ulykker vil det være krevende for alle å ha riktig situasjonsforståelse.
Ulik forståelse kan gi grunn til feil beslutning.
Når meldingen om krise meldes inn er det viktig at politiets operasjonssentral klarer å ta imot, skaffe seg et bilde, og predikere situasjonsbilde ut til innsatsleder på en god måte, ut fra det en vet der og da.
Etter hvert som ny informasjon kommer inn oppdateres situasjonsforståelsen.
Samtidig kommer medienes rolle veldig rask inn. Mediene har behov for å rapporteres sannhetsbilde til offentligheten.
Det må vi alle ha forståelse for og mediene må ha forståelse for at politiet ikke kan si mer enn en vet. I dette ligger mange hensyn, ikke minste til de involverte og berørte, samt arbeidsro i initialfasen.
Ved den tragiske skytehendelsen i Ørebro i Sverige, tirsdag 4.2.25, erfarte vi at politiet er restriktive med å bekrefte noe som helst.
Det fordi en rett og slett ikke vet nok, har god nok situasjonsforståelse.
Hensynet til de nærliggende utfordringer er viktige aspekter.
Medienes krav til leveranse kan gi grobunn konstruksjon av hypoteser fra åstedet.
Det spekuleres, konkluderes og deles veldig fort. For politiet er det viktig å gi tidsriktig informasjon og ikke la seg påvirke i krisehåndtering som pågår.
Men samtidig er det viktig med god informasjon til mediene fra Politiets innsatsleder som i øyeblikket har best oversikt.
Det betyr også at innsatsledelse er krevende da svært mange faktorer påvirker hele tiden.
Politiets operasjonssentral
I samtlige politidistrikter ledes innsatsen i kriser på operasjonsfelt nivå fra politiets døgnbemannede operasjonssentral.
Når en stor ulykke med mange involverte skjer involveres mange kriseaktører.
Hovedredningssentralen (HRS) kan lede hendelsen alene.
Ved hendelser på land overtas eller samvirker HRS normalt med Lokal redningssentral (LRS), som er politiets operasjonssentral.
Politimester setter en stab på strategisk nivå med viktige funksjoner som personell, etterretning/etterforskning, operasjon, logistikk, jurist og kommunikasjon.
I tillegg er det en funksjon, som ivaretar evakuerings- og pårørende senter (EPS).
Stabsarbeid i politidistriktet
Når krisen blir stor nok og overstiger operasjonssentralens kapasitet, settes det stab i politidistriktet.
Staben understøtter operasjonssentralens arbeid og ledes av stabssjef i politidistriktet.
Stabens funksjoner er typisk ekstra støtte på områder som personell, logistikk, etterretning, operasjoner, kommunikasjon og jus.
I staben er dette funksjoner som representeres i stabsrommet, hvor en i tillegg i hver funksjon har såkalte celler som støtter opp om de enkelte stabsfunksjonene.
Typisk vil et titalls ekstra personer være involvert når politidistriktet setter stab, slik at operasjonssentralen kan håndtere krisen i tillegg til alt annet som man normalt håndterer fra politiets side.
Evakuerings- og pårørende senter
I EPS samvirker politiet med kommunenes krisestab.
Ved bussulykken ble det opprettet to EPS, noe vi normalt ikke ønsker. Samtidig viser det kompleksiteten i krisehåndteringen og at ingen kriser er like.
Beslutningen ble fattet ut fra beste hensikt.
Politiet skal være tilstede i EPS for å kartlegge, skaffe og gi informasjon, varsle og støtte.
Politiet representasjon skal gi statusrapporter og delta i situasjonsoppdateringer slik at berørte gis tidsriktig god informasjon.
Dette må trenes og relasjonene blir igjen viktige. Videre kommer oppfølgning av pårørende og så videre.
Både kommunene og politiet skal støtte hverandre i dette arbeidet.
Etterfølgende arbeid
Når initialfasen av arbeidet har lagt seg og skadestedet er etterforskningsmessig håndtert, kommer samvirke med andre aktører som Statens vegvesen og havarikommisjonen.
Videre må politiet starte en grundig etterforskning som vil ta tid. Dette er arbeid som starter umiddelbart etter at mannskapene kommer inn fra skadestedet.
Vi skal se etter mulige årsaker som senere skal forebygge lignende hendelser. Det er særdeles viktig for alle.
I motsetning til øvrige nødetater pågår et omfattende arbeid i umiddelbar etterkant av kriser, gjerne opptil flere dager.
I tillegg kommer nye oppdrag som må håndteres i samfunnet.
Oppsummert er det forøkt å belyse litt om kompleksiteten i krisehåndtering og ikke minst hvor krevende en krise kan være innledningsvis.
I dette blir evalueringsarbeid og samvirke med andre nødetater og frivillige organisasjonen svært viktige faktorer som gjør oss bedre når neste krise treffer, uavhengig av karakter.
De er i rolig tider vi må legge planer, bygge relasjoner, øve og evaluere slik at vi igjen kan justere planverket til det bedre.
At krisene alltid er forskjellige vet vi, men samtidig er det viktig med en god kriseorganisering som fungerer til det beste for samfunnet.