Sikkerhetsbelte for hverandre

Flere alvorlige ulykker har skjedd på veiene i Vesterålen og Lofoten i år. I denne kronikken påpeker politiet at vi alle bør ta et ansvar i det daglige for å påpeke uønsket adferd i trafikken.

Oscar E. Ramstad er politioverbetjent og forebyggende kontakt på Sortland (foto: Politiet).

Det har vært en tragisk sommer på veiene i Lofoten og Vesterålen med flere svært alvorlige ulykker.

Dette viser alt for tydelig hvor sårbare vi er i trafikken.

• Kronikk skrevet av:
• Oscar E. Ramstad, politioverbetjent
• Forebyggende kontakt – Sortland politistasjon

Trafikkulykker med dødelig utfall, særlig blant unge, preger små lokalsamfunn hvor aller kjenner alle, sterkt.

Det er vondt å tenke på de som har mistet sine umistelige.

Det er klart at følelser bidrar til engasjement og diskusjon når ulykkene inntreffer.

Etter en alvorlig ulykke blir det flere saker i media og ofte mye aktivitet på sosiale medier.

Jeg ser da ofte de samme frasene dukke opp: Hvor var politiet? Foreldrene må på banen! Dette måtte jo skje!

Ukene og månedene går og samfunnet går tilbake til en slags normal igjen. Og jeg tenker: hva har vi lært av det som skjedde i sommer?

Så hvor var politiet da?
Denne sommeren har politiet beslaglagt et høyt antall førerkort, og en ny UP-patrulje er satt inn for å imøtekomme trafikksituasjonen i regionen.

Det er viktig at politiet luker bort risikovillige sjåfører i trafikken for å bidra til å øke trafikksikkerheten for oss alle.

Andre aktuelle trafikksikkerhetstiltak som diskuteres er gjennomsnittsmåling, oppgradering av vegstandard og regulering av fartssoner.

Jeg opplever at politiet og andre aktører er sitt ansvar bevisst når det gjelder trafikksikkerhet, men jeg undrer meg om dette alene gjør veien i regionen vår tryggere?

Foreldrene på banen?
I min jobb som forebygger i politiet møter jeg mange barn, ungdom og foreldre.

Når jeg snakker om trafikksikkerhet med de voksne får jeg ofte høre: «Du må jo huske på at kua har vært kalv».

Ja, man skal ikke glemme at man selv har vært ung og gjort dumme ting.

Samtidig oppleves dette som en legitimering av risikofylt adferd på veiene.

Når konsekvensene kan være så enorme, er dette en farlig bagatellisering.

Selv om kua har vært kalv, og det gikk bra den gang, trenger en ikke begå samme feil som forrige generasjon.

Måtte dette skje?
Som alt annet i samfunnet, bærer ikke politiet ansvaret for trygge veier alene.

I mine øyne er den aller viktigste forebyggeren innbyggerne selv.

Har vi glemt hvor stor påvirkningskraft vi selv har på å bidra til tryggere veier?

Den nysgjerrige nabokjerringa som alltid huter med neven mot de som kjører altfor fort.

Bedriftslederen som på dag en forteller de ferske lærlingene om hva som forventes av dem når de kjører firmabilen.

Telefonen til en annen forelder når ungdommen deres har kjørt altfor fort på ATV eller el-sparkesykkel.

Det ene fungerer ikke uten det andre.

Det er nødvendig å ha en aktiv tilstedeværelse og kontrollvirksomhet av politiet på veiene, men jeg syntes at vi har glemt den viktigste forebyggeren; oss.

Lokalsamfunnets evne til å regulere adferd er sterk.

Vi er flokkdyr og vil i stor grad tilpasse oss flokken vår.

I små samfunn er nettopp dette vår fordel, så lenge vi tør å bry oss om hverandre.

Den viktige hverdagen
Jeg mener at de hverdagslige møtene mellom innbyggerne er noen av de viktigste sosiale mekanismene vi har i samfunnet.

Hvem har ikke opplevd hvor flaut det er å få skikkelig voksenkjeft når det er berettiget?

Det svir mer å vite at nabolaget oppfatter deg som en hasardiøs sjåfør enn å få en fartsbot – hvis vi er helt ærlige med oss selv.

Det er i disse hverdagslige møtene, som det tross alt er flest av, at mulighetene ligger.

Vi kan gå foran som et godt, men også dårlig eksempel.

På lunsjrommet på jobb der sjefen eller andre med høy status skryter at hun eller han har kjørt fra seg lappen.

Eller forelderen som med stolthet ved middagsbordet forteller at en unngikk bot for mobilbruk under kjøring pga. flaks og tilfeldigheter.

I min jobb ser jeg også heldigvis gode eksempler.

At en datter ringer til pappa midt på natten for å bli hentet, fordi hun turte å si fra og bli sluppet av noen som kjørte altfor fort.

En som «snitcher» på en venn til politiet, fordi han ved gjentatte anledninger har sagt fra at det å kjøre i narkotikarus er farlig, uten gehør.

Eller sønnen som tar fra den svært svaksynte faren sin bilnøklene, selv om han «bare skal til butikken når det er lite trafikk».

Ikke deg, men vi
Jeg er overbevist om at nettopp dette samspillet mellom innbyggerne i stor grad bidrar til å redde liv, kanskje i enda større grad enn andre trafikksikkerhetstiltak.

I jobben min er jeg så heldig å møte engasjerte innbyggere som bidrar til å gjøre veiene tryggere: nabokjerringa, sjefen, kompisen, foreldrene og ungdommene.

Det er vår styrke som lokalsamfunn at bryr oss om og passer på hverandre.

Dette skjer i de små alminnelige hverdagsmøtene mellom familien, naboer og sambygdinger, også når det kommer til trafikksikkerhet.

Som følge av de alvorlige ulykkene i sommer har vi dessverre brått blitt påminnet om hvor viktige de små tingene er.

Det sies at forebygging ikke kan måles.

Det er ofte slik at de aller viktigste tingene i livet ikke kan måles.